Taking it to the matrasses…

Inspirert av den verdensomspennende krigen mot fugleinfluensa, fant jeg ut at jeg burde komme med mitt bidrag til kampen.. Så jeg klekket ut en idé om hvordan jeg skulle kunne angripe problemet, uten å utsette meg selv for videre fare, og samtidig ikke bruke for mye unødvendig tid på det.. Jeg utstyrte meg med matpakke, munnbind i god SARS/Michael Jackson-stil og en flunkende ny stiftemaskin, og med det kastet jeg meg hodestups, uten tanke for egen helse og sikkerhet, ut i krigen.. :-)

Planen var enkel nok.. Jeg kledde på meg munnbindet, tok ladegrep på stiftemaskinen, åpnet vinduet og hengte matpakken utenfor vinduet.. Tanken bak var det gode gamle lokke-i-fella-med-hjelp-av-agn prinsippet. Jeg skulle lokke til meg skjærer, kråker(begge som per definisjon i Wikipedia er en fugl) m.m. ved hjelp av en innbydende matpakke med tørt brød (hvem kan vel motstå det?), og når motstanderen min gikk inn for landing på taket like utenfor kontorvinduet mitt, skulle jeg sitte og lure bak gardinen og knerte virussprederne etterhvert som de gikk i fellen min, og helst før de klarte å avfyre noen virusbomber mot meg..

Ja, jeg vet, du synes sikkert jeg er en usympatisk, kald og kalkulerende drittsekk som sitter og skyter fugler på jobb.. Men når du plutselig våkner en dag og skjønner at pandemien har hoppet over deg, så vil du takke meg for mitt selvoppofrende bidrag i krigen.. Og dessuten så er de vel ikke akkurat direkte vakre da..?

Så her sitter jeg da, bak gardinen, med vinduet åpent og spionerer på potensielle mål.. Men tiden går, og ingenting skjer.. Det er nesten 10 minusgrader ute, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å miste følelsen i stiftemaskinavtrekkerhånden.. Ovnen på kontoret er på full dundring uten at det hjelper.. Jeg innser at jeg burde kapitulere nå, før jeg må skrape is av dataskjermen.. Frustrert over å ha blitt utmanøvrert av fienden, smeller jeg vinduet igjen så brødsmulene hopper.. Det er for kaldt ute til å krige idag konkluderer jeg med, og prøver å tine..

Jeg oppdager for sent at jeg glemte å ta med meg matpakken inn, og en liten stund senere, helt uten forvarsel, lander det en skjære like utenfor vinduet, vi stirrer hverandre rolig inn i øynene.. Jeg kjenner at jeg begynner å kaldsvette nedover ryggen.. Munnbindet har jeg nemlig ikke på meg, og jeg ser de svarte, kalde øynene på skjæren brenne seg inn i meg, som et brennmerke på sjelen min.. Jeg ser hatet lyse ut øynene på den.. Struttende av selvtillit hopper skjæren med sikre sprett mot matpakken min.. Jeg må gjøre noe, men hva.. Jeg tørr nesten ikke bevege meg av frykt for å utløse et angrep fra skjæren, som tilsynelatende er opptatt av matpakken min. Det virker nesten som om den er så full av seg selv at den ikke ser meg som en trussel.. Big mistake magpie, tenker jeg. Og sakte lurer jeg hånden mot stiftemaskinen, får tak i den, tar godt grep, men tørr ikke ta ladegrep på grunn av lyden det vil lage.. Jeg er også smertelig klar over at jeg er uten munnbind nå, og er svært utsatt for potensiell smitte via motangrep, men jeg har ihvertfall våpen nå.. Sakte posisjonerer jeg meg for et overraskende kontringsangrep..

Jeg hopper på beina, og kaster armen frem som en kobra, flekker opp vinduet, og skal skyte, men i iveren, glemmer jeg at jeg ikke hadde tatt ladegrepet på stiftemaskinen, så det første skuddet kommer ikke fort nok, og før det er kommet seg avgårde, trykker jeg løs igjen, og hele greia går i lås.. Jeg har stiftjam.. FAEN!! Jeg er våpenløs.. Hva i svarte.. Jeg innser nå at jeg er kraftig i driten.. Skjæren ser stygt på meg, og jeg er i en panisk tilstand nå, og det eneste jeg klarer å gjøre er å brøle til den.. Et godt, gammeldags OooooÆæææææ-rop, samtidig som jeg lefser den fastkjørte stiftemaskinen etter den.. Skjæren skvetter så fjæra fyker, den får panikk over mitt overraskende kamikazeangrep. Jeg tror den skjønner at jeg er villig til å gå hele veien, så den kaster seg på vingene, og flekker avsted i full panikk.. Blodet bruser i hele kroppen min, jeg skjønner at min “ofrer-alt” oppførsel førte til seier i første runde, selv om skjæren slapp unna.. Jeg kaster armene i været etterfulgt av et høyt rungende “YEEES!!”..

Og det er da jeg oppdager at bussen nettopp kjørte forbi utenfor kontoret, og den slapp av en liten mengde folk, som nå står måpende på fortauet og ser på meg.. Rolig og behersket, men den lille verdigheten jeg klarer å innbille meg at jeg har igjen, lukker jeg vinduet, trekker for gardinene, og setter meg ned.. Sprutrød i ansiktet innser jeg at dette kanskje så litt merkelig ut, jeg reiser meg igjen, går og låser kontordøra, i tilfelle mine kollegaer eller andre har ringt etter de folkene i hvit jakke som deler ut tvangstrøyer.. Bedre føre var tenker jeg, og angrer plutselig på at jeg har kastet stiftemaskinen utover taket, da jeg har mest lyst å skyte meg med den, for og deretter grave meg ned i makuleringseska..

Men til alle dere som fikk dere en merkelig opplevelse, jeg er ikke gal, ikke så veldig ihvertfall, og husk – jeg gjør dette for dere… Dessuten skal dere vite at min kollega fortalte at rypeflokken som lå og lurte mellom parkeringsplassen og bussholdeplassen, fløy videre nedover i skogen senere på dagen.. Jeg tror skjærene spredde ordet om en kamikazejeger på jobben, og de konkluderte med at det ikke var verd å ofre helsen på det.. Så dere burde egentlig takke meg… :-)

Tags: fuglekrig, paranoid, superhelt