John ‘Faxe’ Jensen.
Gammel Arsenalhelt med en udødelig kultstatus i klubben!
Ikke fordi han var en sinnsykt bra fotballspiller, men heller tvert imot. I 2004 ble han faktisk den heldige vinneren av å være historiens dårligste Arsenal-spiller, i en kåring gjort av Sky Sports Jeff Stelling.
Faxe oppnådde sin kultstatus rett og slett fordi han ikke var i stand til å score mål, til tross for svært iherdig forsøk.
Det var etterhvert sånn at hver gang Faxe fikk ballen, uansett hvor han var på banen, ropte alt av Arsenal-fans: Shoooot!
Men det skulle ikke vare… Til slutt da, for one time only, traff han målet..
Målet kom i Faxe’s kamp nr. 98 for Arsenal! Og for et mål det var da! Da han endelig puttet ballen i nettet var det plutselig en av sesongens vakreste mål! :-)
Det hører med til historien at Arsenal tapte 3-1 for QPR i den kampen, men Arsenal-fansen kunne ikke brydd seg mindre.. Johnny Jensen sangen runget gjennom stadion i lange tider etterpå!
For Faxe endte hans Arsenalkarriere med 132 spilte kamper for Arsenal, og med det b>ene målet!
David Hillier – veskenappern!
David Hillier var kaptein på Arsenal ungdomslag i 1988, et lag som vant ungdomscupen i England. Og i 1990 fikk han sin debut på førstelaget.
Hillier var en sentral midtbanespiller uten det voldsomme talentet, rent bortsett fra å være en klassisk engelsk midtbane, noe som innebær arbeidskapasitet og vilje, og ikke så mye annet. Og under George Graham var det det som gjaldt, spillere med defensiv legning, som jobbet masse, og gjorde som han sa, og på denne måten var Hillier en av de spillerne Arsenal-supporterne måtte slite lenge med..
Men så ble han skadet, igjen og igjen, og når han til slutt var skadefri, og klar til å ta tilbake plassen på laget, så hadde laget fått en ny spiller i den posisjonen, Stefan Schwarz, en spiller med betydelig mer talent enn Hillier, og en heidundrende venstrefot da..
Jeg må innrømme at jeg husker Hillier best for hans veskenapping fra en gammel dame på en flyplass i London, enn som fotballspiller for klubben.. :-) Jeg er sikker på at jeg har fortrengt det, da fyren spilte 142 kamper for Arsenal og scorte hele 2 mål! (Slå den Faxe..) Uansett, veskenappingen m.m. var starten på slutten av karrieren i Arsenal, og han ble listet
til salg tilslutt..
Hillier ble solgt til Portsmouth i 1996, og Arsenal fikk faktisk penger tilbake.. Han var den første spilleren solgt etter Wenger kom til klubben, og var med det med på å innføre mantraet – Wenger knows! :-)
Hillier fikk være med på å vinne både ligaen i 90/91, og begge cupene i 92/93. Han var skadet for finalen i cupvinnercupen i 94, men deltok i samme finale i 95, når Arsenal tapte..
Hillier spilte en stund for Portsmouth, før turen gikk hurtig nedover i divisjonene, til idag hvor han visstnok jobber som brannmann en eller annen plass.. :-)
John Hartson – Ginger Man
John Hartson kom til Arsenal fra Luton for £ 2,5 millioner i januar 1995, og var en av George Grahams siste kjøp som manager, og ble med den prisen, en av landets dyreste tenåringer på den tiden.
Hartson var en tanksenterspiss, en typisk target-man. Kraft, luftstyrke og ikke minst at han visste hvor målet stod, bidro til at forventningene til Hartson var store. Og positivt nok, startet han sin karriere med å score i sine første kamper, som innbytter. Men når Hartson fikk sin debut fra start, endte det med utvisning. En av Hartsons mer negative sider var avdekket. Men resten av 94/95 sesongen var Hartson et førstevalg som spissmakker til Ian Wright.
Men sommeren 95 fikk Arsenal ny manager, og inn kom Dennis Bergkamp, og med det var ikke Hartson lengre noe førstevalg på topp. Samarbeidet mellom Wright og Bergy fungerte glimrende, noe som ble Hartsons bane i Arsenal. I tillegg til litt trøbbel med temperamentet da.. Hartson pådro seg kort ofte, både for ufint og tøft spill, og for kjefting på dommeren.. Det var mye kjefting..
Og i februar 1997 var det slutt, et Arsenal uten andre spisser enn Bergkamp og Wright, valgte å selge Hartson til West Ham for bare £ 3,3 millioner. Ironisk nok hadde Hartson nettopp tegnet ny kontrakt med Arsenal under Wenger på dette tidspunktet, men så var supertalentet Anelka også klar for Arsenal nå..
Personlig så gledet jeg meg til å få se et av de største talentene i England in action like etter han ble kjøpt av Graham, men gleden var kortvarig, og etterhvert ble jeg bare frustert over en spiss som åpenbart hadde talent for å score mål, men som var så mye mer opptatt av ufint spill og kjefting på dommeren.. Så når han tilslutt ble solgt, så var jeg ikke så veldig lei meg..
Hartson fortsatte sin karriere i West Ham, Wimbledon og Coventry, før han tilslutt endte opp i Celtic, og der han tilslutt slo til, og var blitt en god fotballspiller, og en fryktet spiss.. Etter en stund var vendte han tilbake til England og WBA..
Hartson endte sin Arsenal-karriere med 53 kamper og 14 mål i ligaen.
Steve Morrow – Broken arm
Steve Morrow kommer for alltid til å bli husket av Arsenal-fansen, men ikke helt av de samme grunnene som han selv kanskje hadde håpet på.
Steve Morrow kom til klubben i 1987, og gikk gradene der, før han i 1992 fikk sin debut for førstelaget. På dette tidspunktet hadde han allerede debutert for landslaget (Nord-Irland). Han var en svært fleksibel spiller, og ble benyttet som venstreback, stopper og mest som sentral midtbane.
I sesongen 92/93 spilte han mye for laget pga skader på andre spillere, og han var med på å spille laget frem til finaler i både ligacupen og FA-cupen. I ligacupfinalen skulle Morrow oppleve sitt største, og kanskje mest uvirkelig øyeblikk. Arsenal vant kampen 2-1, og Morrow scoret vinnermålet, det var hans føste mål for Arsenal noensinne. Like etter sluttsignalet gikk, slapp spilleren jubelen løs, og Adams løftet helten Morrow opp på skuldrene sine, men Adams gled, og Morrow trynet i bakken og knakk armen.. Og istedetfor gullmedalje, ble han kjørt på sykehuset i full fart.
Det hører med til historien at Morrow fikk utdelt sin gullmedalje for ligacupen i forkant av FA-cup finalen..
Den påfølgende sesongen spilte Arsenal seg frem til finale i cupvinnercupen, og på grunn av store skadeproblemer blant midtbanespillerne (Les: Hillier, Jensen og Keown!!), spilte Morrow sammen med den “talentfulle” unggutten Ian Selley som sentral midtbane.
Og begge 2 leverte sine livs beste kamp, og bidro sterkt til at Arsenal vant kampen noe heldig 1-0..
I 1995 overtok Bruce Rioch som manager, og Morrow opplevde å ikke lengre ha tillit, en spilte en håndfull kamper denne sesongen, og når Wenger overtok var Morrow som overskuddsmateriale å regne.
Han ble i 1997 lånt ut til QPR, og senere solgt til samme lag. Morrow fikk med seg 85 kamper og 3 mål for Arsenal.
Han beveget seg etterhvert ned i divisjonene, og tilslutt pakket han kofferten og reiste til FC Dallas og spilte Major League Soccer til karrieren var over..
Ian Selley – Broken leg
Ian Selley var en av virkelig store talentene i Arsenal på begynnelsen av 90-tallet. Selley ble signet som profesjonell spiller i Arsenal i 1992, og debuterte for Arsenal 18 år gammel.
Selley ble sett på som en av de håpefulle på midtbanen til Arsenal, en spiller som skulle fylle rommet etter David Rocastle og Michael Thomas.
Selley var sammen med Steve Morrow den sentrale midtbanen i cupvinnercup-finalen i 1994, og spilte en utrolig kamp, som ble toppet med seier.
Selley spilte seg inn på England U21, som også bestod av spillere som Robbie Fowler, Sol Campbell, Jamie Redknapp med flere. Selley fikk 3 kamper før det var over, og var også med i troppen til laget som vant turneringen i Toulon i 1994, Selley spilte ikke finalen på grunn av skade.
I sesongene 93-95 fikk Selley bra med spilletid på laget, men i februar 95 knakk han foten i en kamp. Bruddet var komplisert, og Selley fikk infeksjoner i såret etterhvert. Denne skaden holdt han utenfor hele den påfølgende sesongen, og i 96/97 ble det en kamp på han før han ble solgt til Fulham.
Hans karriere i Arsenal fikk aldri tid til å ta av før den ble ødelagt, så det er vanskelig å vite om det store talentet han hadde noen gang ville fått slått ut for fullt.. Han spilte 41 kamper for Arsenal, og tegnet seg aldri på scoringslisten..
Etter mye frem og tilbake i karrieren på grunn av at han ble forfulgt av skade, så er Ian Selley aktiv fortballspiller igjen. Han spiller nå i Woking, og du her kan lese et intervju med han fra en tid tilbake hvor han prater litt om karrieren til nå..
Chris Kiwomya – Who??
Chris Kiwomya var en av George Grahams siste kjøp før han ble tuppa ut av klubben.. Jeg har per idag ennå ikke forstått hvorfor han ble kjøpt.. Jeg innbiller meg at det var som kantspiller han skulle brukes, men jeg husker ikke.. Uansett, Arsenal punget ut med £ 1,25 millioner for han i januar 1995.
Jeg vet ikke engang om jeg husker at jeg noen gang så han spilte for klubben, men han står bokført med 17 kamper og 3 mål for Arsenal, alt i sesongen 94/95.. Så ble han vel sendt avgårde på utlån tror jeg.. En morsom ting med Kiwomya var at han scoret Arsenals vinnermål i kampen som gikk samme dag som George Graham ble sparket, så for Graham var det vel et lite, et veldig, veldig lite, spark tilbake..?
Kiwomya var en helt i Ipswich, der han spilte spiss i sine glansdager, han hadde vel rundt 200 kamper og 50 mål i kofferten når han kom til Highbury. Men der stoppet det seg litt kan en si.. Han ble sendt på lån i sesongen 96/97, og når han kom tilbake ble han bedt om å være tålmodig, så ville sjansen komme.. Det gjorde den ikke..
Litt bitter over manglende muligheter, forlot Kiwomya klubben for godt i august 1998, først på lån, også overgang på free transfer til QPR, og der fikk han etterhvert litt fart på karrieren igjen, han var vel kommet på et nivå som passet hans noe begrensede talent litt bedre..
QPR tok til seg ganske mange overskuddsspillere fra Arsenal i en periode, og når lagene møttes til dyst i FA-cupen i sesongen 00/01, kunne QPR skilte med Chris Kiwomya, Steve Morrow, Lee Harper og Matthew Rose, alle spillere som prøvde seg i Arsenal i en periode.. Men hevnen ble ikke så veldig søt, da QPR ble smekket med 6-0 på sin hjemmebane..
Ellers er det ikke så mye å si om Kiwomya for min del.. Jeg husker knapt at han har vært i klubben, så… :-)
Andy Linighan – Broken Nose
Andy Linighan var en stor, rolig og klassisk engelsk stopper.. Den gamle typen, uredd og med stor fightervilje.. Ikke teknisk begavet, begrensede fotballferdigheter og hurtighet, men sterk i lufta! :-)
Andy ble kjøpt til Arsenal av George Graham sommeren 1990 for £ 1,25 millioner som backup til stopperparet Tony Adams og Steve Bould.. Dette var i perioden hvor Graham begynte sin samling av stoppere..
Hans debut for Arsenal kom i september 1990, og han endte til slutt opp med 156 kamper og 8 mål i alle konkurranser for Arsenal i sin tid der, før han ble solgt i januar 1997 for £ 350.000 til Crystal Palace.
Andy var en solid spiller, en typisk stopper som var til å stole på, selv om hans begrensninger som fotballspiller av og til ble avslørt, men stort sett så gjorde han jobben sin slik han skulle.
Jeg blir ikke å glemme Linighan, og det er ikke fordi han spilte seg inn i mitt fotballhjerte, men på grunn av FA-cup finalen i 1993. Første kamp endte med 1-1 etter ekstraomganger, og i returkampen stod det 1-1 etter normal tid, og kampen gikk til ekstraomganger. Er usikker på når det skjedde, men i løpet av kampen knekte Linighan nesen etter et sammenstøt med Mark Bright, men han spilte videre, usikkert om vi var fri for innbyttere eller ikke.. Og helt i slutten av 2. ekstraomgang, i det 119. minutt er det corner Arsenal, og opp i feltet kommer Andy Linighans blodflekkete hode og stanger ballen i nettet..Arsenal vinner 2-1 og er det første laget i historien som har vunnet begge cupene i England samme sesong. Linighan blir en svært så usannsynlig helt i Arsenals historie..
Det var hans høydepunkt i sin Arsenal-karriere. Samme sesong som cup-triumfene kjøpte Arsenal Martin Keown tilbake, og Andys fremtid så ikke så lys ut, men til tross for dette ble han værende i Arsenal som et fjerdevalg blant stopperne til vinteren 1997.
Han fikk oppleve å bli ligamester med Arsenal i 90/91, og vinner av begge cupene i 1993. Ikke så dårlig det egentlig.
Han ble som sagt solgt til Crystal Palace, hvor han inntok kapteinsrollen, der fikk han være med på både opprykk og nedrykk i toppdivisjonen. Klubben havnet i store økonomiske problemer, og Andy ble lånt ut til QPR, hvor han var sammen med andre eks-Arsenalere i 1999. Han gikk tilbake til Palace etter lånet, og viste en lojalitet som var med på å bidra til at klubben ikke ble erklært konkurs. I 2000 forlot han klubben, og deretter gikk det nedover i divisjonen, og til slutt i non-league, hvor han avsluttet sin karriere.
Andy Linighan la opp til slutt, og startet sitt eget rørleggerselskap som han nå driver.. Jobben er med andre ord fortsatt å holde ting tette.. Og jeg tror du kan stole på han også.. :-)
Skriv en kommentar